onsdag 23. november 2016

Ny bok i februar: De norske fotballtalentene



Et års arbeid begynner å nærme seg slutten og de siste ordene i boken er skrevet. Boken som det har tatt 10 år å samle data til (med bruk av årlige spørreskjema til spillerne), skrev seg på mange måter selv. Boken som handler om de beste av de beste blant fotballtalentene, de aldersbestemte landslagsspillerne, de beste spillerne innenfor et helt årskull (født 1991). Utvalget i boken skulle tilsi at dette ble en brukermanual; hvordan ende opp som en profesjonell fotballspiller. Realiteten viste seg at det ikke er så enkelt. For alle spillerne endte ikke opp som profesjonelle spillere, selv om de sannsynligvis hadde de beste forutsetningene. Forutsetninger er derfor tydeligvis ikke nok.

Talent er heller ikke nok, om vi definerer spillerne i dette utvalget som de mest talentfulle spillerne i hele Norge, innenfor sitt årskull. Både forutsetningen og talent handler om noe uforløst. Noe som kan bli, men som ikke nødvendigvis slår til. Litt flåsete så betyr dette at forutsetninger ikke er en forutsetning og at et talent ikke er nødvendig for å være talentfull. Begge disse faktorene handler om andre sine vurderinger og oppfatninger av hvem som har forutsetningene og talent, og ofte er det trenere, foreldre eller mediene som er noen av de viktigste bidragsyterne i denne defineringen.

Betyr dette at spillerne eller talentene bare er brikker i et spill? Nei, spillerne er i aller høyeste grad også bidragsytere til sin egen utvikling og sine muligheter. Men på hvilken måte?

Boka som kommer i februar sier noe om kjennetegnet på spillerne gjennom en 10 års periode fra de fylte 14 år. Kjennetegn på både de spillerne som endte opp som profesjonelle spillere og de som ikke endte opp som profesjonelle. Men hvor store forskjeller er det mellom disse gruppene? I tillegg ønsker boken å gi spillerne en stemme til å kunne peke på noen av utfordringene de har møtt i den samme perioden.

Så hva fant jeg i prosjektet? Vel, du får lese boken. Men la meg få friste med noen små tall-drypp fra boka. Noen viktige prosentandeler i boka er; 16, 43, 55 og 69. Spørsmålet blir da selvfølgelig hva var spørsmålene. De fire tallene representerer svar på disse fire spørsmålene i tilfeldig rekkefølge; hvor stor andel av spillerne i prosjektet var født mellom januar-mars, hvor mange av spillerne i tippeligaen i 2015 har spilt på et aldersbestemt landslag, hvor mange av spillerne i prosjektet endte opp med å spille i Tippeligaen eller i utlandet, og hvor mange av spillerne endte opp med å spille på et av de to øverste nivåene i norsk toppfotball.

Andre tema om blir tatt opp i boka er; forholdet til treneren og klubben, treningsmengde og innhold, overgangen fra junior til senior og forholdet til media mm.

Les mer om boken: https://www.universitetsforlaget.no/nettbutikk/de-norske-fotballtalentene-uf.html

Klarer du ikke vente kan du forhåndsbestille boken av sjefsredaktør Per Robstad på mail: Per.Robstad@universitetsforlaget.no

søndag 10. juli 2016

Har vi noe å lære av fotballen på Island?

Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!

For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.

Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:

- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skolen begynner igjen i august! Om seks uker, sier Vilhjálmsson. 
Det er ikke vanskelig å være enig i at den beste perioden å spille fotball i Norge er på sommeren. At 6 uker uten organiserte treninger er lenge likeså. Men det er også en periode hvor barne (og ungdommene) har muligheten til å gjennomføre mye egenorganisert aktivitet, enten alene eller sammen med sine kompiser. Forskning viser at den egenorganiserte treningen også er vesentlig for å oppnå gode ferdigheter i fotball. Det er sannsynligvis den som skiller de profesjonelle fra de ikke profesjonelle. Fotballen er naturlig nok som andre idretter i endring, noe som også har kommet fram i debatten rundt Island, hvor det er blitt påpekt at spillerne på Island i dag har tilgang til flere haller og kunstgressbaner sammenlignet med det dagens profesjonelle spillere hadde. Rammefaktorene er med andre ord endret. Man antar for det bedre for fotballen, men det gjenstår å se.

- Jeg mener man må satse hardt fra tidlig alder om man skal bli god. Det var sånn både pappa og jeg gjorde det, og det er det barna mine prøver på nå i Spania og på Island, sier Gudjohnsen.
Forskningen avkrefter dette. Det er en svak sammenheng mellom ferdigheter i ung alder og ferdigheter i voksen alder. Dette er noe av forklaringen for at spådommene om framtidens toppspillere på basis av dagens talent sjelden slår til. På den andre side er dette sannsynligvis også mye av forklaringen på fascinasjonen for talentene. Potensialet. Når det er sagt så startet de fleste profesjonelle fotballspillere tidlig med fotball (skolealder), men mange har drevet med flere idretter, noe som også er tilfelle på Island. Et kjennetegn på de profesjonelle spillerne er også at de har trent mye. Men treningsmengde kan ikke brukes som en prediktor for å forutsi hvem som ender opp som profesjonelle spillere, mye fordi de som ikke ender opp som profesjonelle også har trent mye. At enkelte lykkes på andre måter er kanskje unntaket som bekrefter regelen. Forskningen må forholder seg til de store mønstrene og ikke enkelteksemplene.

- På Island blir de profesjonelle trenerne på barne- og ungdomsnivå finansiert delvis av foreldre, delvis av kommunen og resten av fotballforbundet. Der trener de fleste av barna fire-fem organiserte fotballøkter i uka, sier Gudjohnsen.

Et argument flere har vært ute med for å forklare Island sin suksess:
- Jeg ville vært skeptisk om barna mine gikk på skolen uten lærere med utdanning, sier Lillestrøm-trener Runar Kristinsson med et stikk til den norske fotballmodellen.
Det er nok et åpenbart ønske at også de norske barne- og ungdomsfotball trenerne skal ha utdanning. Dette vil koste. Den massive barnefotballen, som faktisk er økende, vil kunne medføre betydelig utgifter rundt omkring i landet. Man må i denne sammenhengen huske på at Norge er mye mer geografisk omfattende og med en spredere bebyggelse som gjør dette tankeeksperimentet noe mer komplekst. Man kan i midlertidig få inntrykk av at man kun snakker om fotballtrener utdanning i denne sammenheng. Man skal ikke glemme at norsk barne- og ungdomsfotball også er full av lærerutdannende og ikke minst idrettsutdannende fra høgskoler og universitet som i omfang har et betydelig lengre og bredere omfang enn den idrettsspesifikke utdanningen. Verdien av disse er ubeskrivelig som en ressurs til norsk barn, ungdoms og toppfotball. Vi må slutte å sette likhetstegn mellom frivillige foreldretrenere og liten kvalitet, men uavhengig av frivillighet eller status som mor eller far, se på kvalifikasjonene, kompetansen og ferdighetene til trenerne.  

Det er også grunn til å minne om at norsk idrett er mye mer omfattende enn idrett på Island i lys av bredde og ikke minst toppidrettsprestasjoner i både sommer og vinteridretter. Den norske idrettsmodellen er derfor mye mer sammensatt og har mange flere idretter og momenter å ta hensyn til. Og som andre har vært inne på så har Island tross alt kun prestert i 1 EM, og man skal ikke legge for mye i enkeltstående prestasjoner selv om de er imponerende.

At små idrettsmiljøer kan føre til gode idrettsprestasjoner er ikke noe nytt. Dette kan forklares av et klarere fokus, gode rammer for utvikling og mindre press. Det viktigste kjennetegnet på slike miljøer er i midlertidig at de til stadighet reproduserer gode prestasjoner. Island er på ingen måte en døgnflue, men har i flere sammenhenger blitt sett på som et land å lære av eller som en talentfabrikk. Så gjenstår det å se om de er i stand til å gjenta prestasjonene også i framtiden. En ting er sikkert de har funnet sin suksessoppskrift som de sannsynligvis bør følge, med utgangspunkt i sine rammefaktorer. Vi i Norge må finne vår egen basert på vårt befolkningsgrunnlag, geografiske spredning og vår massive barneidrett bestående av en mengde idretter.

tirsdag 29. mars 2016

Tenker gutter og jenter ulikt om sitt eget fotballtalent?

Svaret er ja. Gutter og jenter tenker litt ulikt rundt både sitt eget talent, men også i forhold til hvilke  ferdigheter de bør utvikle for å oppnå drømmen om å bli en profesjonell fotballspiller.  Men hva er forskjellen? Sammen med kollega Ingar Mehus har vi studert en gruppe fotballtalenter.

La meg ta det men en gang. Vi har kun intervjuet fem gutter og fem jenter. Så det er kanskje ikke grunn til å verken bekymre seg eller til å legge alt for mye i resultatene. Når det er sagt så var resultatene klare nok.

Mens guttene i stor grad oppfattet at talentet deres var knyttet til deres genetiske forutsetninger og hvor talentet er det man i litteraturen har definert som noe statisk (Abbott & Collins 2004), hadde jentene en dynamisk oppfatning av sitt eget talent, som de i større grad ser som et resultat av trening og sin satsning som fotballspiller.

I forhold til spillernes tanke om hvilke ferdigheter de bør utvikle så var guttene i større grad opptatt av å utvikle spissede ferdigheter, mens jentene i større grad mente det var viktig å utvikle basisferdigheter. Likevel var også guttene opptatt av en bredere kompetanse på sine ferdigheter, men dette kom i større grad i andre rekke for deres utvikling.

Hva er så konsekvensene av disse resultatene? Guttenes statiske forståelse kan gjøre at de i større grad gir opp dersom de møter motgang i deres karriere, ettersom de indirekte ikke har kontroll på sin ferdighetsutvikling, til sammenligning med jentene som i større grad mener at dette er opp til dem selv. I artikkelen poengterer vi at trenere, spesielt til guttene, bør være bevisst at guttene kan ha denne oppfatningen, noe som gjør dem sårbare for en negativ utvikling i deres karriere. En vesentlig del av ferdighetsutviklingen i fotball handler om evnen til å motivere seg for å legge den den innsatsen og investeringen som kreves for å nå toppen. Det vil derfor være viktig at man i denne sammenheng har tro på at man kan bidra til sin egen suksess som fotballspiller. Videre stiller vi spørsmål om det at guttene i større grad satser på spissede ferdigheter, kan gjøre dem mindre i stand til å klare overgangene innenfor en fotball som er i stadig utvikling. På den andre side så kan det være at jentenes manglende satsning på en spisset kompetanse gjør at de ikke når en framtidig profesjonell karriere innenfor fotballen.

Et viktig steg videre i forskningen rundt disse forholdene er å både undersøke et større utvalg av spillere som denne gruppen, selektert til ulike tiltak i regi av fotballforbundet, men også spillere som ikke blir oppfattet like talentfulle.

Les hele artikkelen i tidsskriftet Sports: “You’re Not Born with Talent” Talented Girls’ and Boys’ Perceptions of Their Talents as Football Players

tirsdag 19. januar 2016

Ødelegger utenlandske fotballspillere de norske fotballtalentenes mulighet for å lykkes?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt konkurranse. Et nytt studie gjennomført av undertegnede og Harry Arne Solberg bekrefter denne bekymringen. Studien av Tippeligasesongene 2009-2012, som har sett på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og bruk av spillere under 20 år, viser at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid. Men, en vesentlig funn var likevel at de utenlandske spillerne ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i norsk toppfotball, med kvalifiserte trenere, gode med- og motspillere og tilgang på utstyr og fasiliteter. Men, paradoksalt nok, så viste resultatene en negativ sammenheng mellom lagenes prestasjoner og antall utenlandske spillere. Det vil si at en annen logisk antagelse om at de utenlandske spillerne blir hentet til norsk fotball for å heve nivået ikke medfører riktighet.

Dette skulle bety at det bare var å sende ut de utenlandske spillerne og satse på talentene. Riktig så enkelt er det ikke. For det samme studiet viste at bruken av unge spillere hadde en negativ påvirkning på resultatet. Denne negative sammenhengen er ikke overraskende når man legger til faktorer om  hvorfor talentene har fått spilletid. Mye av spilletiden ble gitt i klubber som sannsynligvis ikke hadde mange andre alternativer (klubber lavt på tabellen). Det vil si de måtte bruke de uerfarne, unge spillerne, i verste fall i ukjente spillerposisjoner.

Skal vi fortolke det slik at det ikke er hensiktsmessig å satse på de unge talentene. Selvfølgelig ikke. Men det handler om måten disse unge spillerne får muligheten til spill på det øverste nivå i norsk toppfotball. Vi kan snakke om spilletid på basis av treneren eller spilleren premisser. Altså spilletid ut ifra spillerens behov eller trenerens behov. Dersom spilletid er ønskelig sett fra trenerens side og ikke på grunn av behov for spilletid i et spillerutviklingsperspektiv så er sannsynligheten for at begge mislykkes ganske stor. Men dersom spilletiden er en del av utviklingen til spillerne, med utfordringer tilpasset ferdighetene og med en forståelse av at man tester ut en uerfaren og mindre stabil spiller, så er sannsynligheten for å lykkes betraktelig større.

Les mer om studiet på nettsiden til journalen: Sport, Business and Management.

Nøkkelfunn:
  • Antallet utenlandske spillere reduserer spilletid mulighetene til unge spillere, men ikke antall spillere i stallen, altså de får trene med de beste men ikke spille
  • Utenlandske spillere forbedrer ikke prestasjonene til klubben
  • Klubbene med høyeste budsjett ga mer spilletid til U20 spillerne, de hadde også flere spillere i stallen
  • Delvis sammenheng mellom budsjett og plassering (poeng)
  • Mest suksessfulle klubbene ga mindre spilletid til unge spillere og færre spillere
  • U20 spillere hadde en negativt påvirkning på prestasjonene (ifht spilleminutt)
  • U20 spillerne får mellom 4 og 8 % av spilletiden i perioden og representerer 14-22 % av spillerne
  • Klubber som rykker opp bruker færre unge spillere og har færre i stallen.

onsdag 1. juli 2015

God talentutvikling i Skandinavia er mulig - Sverige vant U21 EM

Selv om det skjer sporadisk så er det mulig å vinne aldersbestemte mesterskap selv om vi holder til oppe i det kalde nord. Sveriges kanskje noe overraskende seier er et godt eksempel på dette. Det åpenbare spørsmålet er dermed hvordan de har klart å oppnå denne prestasjonen? Viking trener Kjell Jonevret påpeker at det kan skyldes at Sverige det siste tiåret har vært dyktig på å spille på det de er god på. Dette er åpenbart en god forklaring, uten at jeg kjenner godt nok til verken svensk toppfotball eller landslagsfotball. Sett utenfra så handler vel det meste om Zlatan i svensk fotball.

Gårsdagens resultat i EM er vel et eksempel på at alt ikke handler om Zlatan, noe som er et godt tegn.  I Norge står vi også, i hvertfall sett utenfra, i fare for at våre prestasjoner skal avhenge av enkeltespillere, og ingen er vel hetere i denne sammenheng enn Ødegaard. Men som svenskene er vi også avhengig av å spille på flere strenger enn den ene superspilleren som skal avgjøre alt for oss.

På twitter ble det hevdet at ingen av de svenske U21 vinnerne hadde vært med å ta bronsjemedaljen i U17 VM i 2013, noe som mildt sagt er oppsiktsvekkende. Men dette faktumet har jeg ikke sjekket. Dersom det stemmer så er dette et ekstremt eksempel på at spillerutvikling er en langtidsprosess. Et lite forbehold er selvfølgelig at U17 spillerne fra 2013 er U19 spillere i 2015, og derfor et år for ung for U21 landslaget.

Uansett, Gratulerer til Sverige med en enorm bragd, som kanskje er mulig å gjenta også for et norskt U21 landslag de nærmeste årene?

mandag 13. april 2015

tirsdag 31. mars 2015

Norsk spillerutvikling under angrep

Timing er alt, har jeg sett beskrevet flere ganger via sosiale medier om Aslak Nore sitt angrep på norsk spillerutvikling. Samme dagen som angrepet kommer taper U21 landslaget 6-0 mot Sverige. Sverige! Ikke Belgia, Sveits, Tyskland, Island eller Spania. Nasjoner som vi liker å sammenligne oss med, i hvertfall når det er snakk om spillerutviklingsmodeller.

Dersom vi måler vår spillerutvikling i lys av kortsiktige resultater, så er det ikke annet å si en spot on! Men dersom vi måler våre resultater i utvikling, med faktorer som mestring og progresjon i lys av individuell utvikling, så kan det være at det i større grad er snakk om en skivebom.

Skal vi tro flere sterke stemmer så er landslagenes sportslige prestasjoner et resultat av de aldersbestemte landslagenes arbeid. Personlig virker dette noe merkelig da spillerne tross alt har langt flere både trening- og konkurransetimer i egen klubb. Norsk spillerutvikling er summen av hva klubbene og forbundet, ved de aldersbestemte landslagene, får til sammen, og kan ikke sees uavhengig av hverandre.

Det er sikkert fristende å ha noen å skylde på om den norske spillerutviklingen ikke tilfredsstiller våre forventninger. Men skadefryd er knapt nok veien å gå. Jeg vil heller slå et slag for å stille de riktige spørsmålene og ikke minst finne de svarene som passer best for oss i Norge. Vi skal naturligvis se til utlandet og følge med på det som skjer. Ikke minst innenfor forskningen rundt spillerutvikling/talentutvikling, hvor man stadig kommer nærmere svaret. Men det svaret er eksremt komplekst og lar seg ikke løse, ved enkle banale løsninger.

Nok en gang blir dessverre norsk spillerutvikling speilet i lys av Martin Ødegaard. Det mest stilte spørsmålet. Eller kanskje det mest besvarte spørsmålet er om han er et resultat av den norske spillermodellen. Svaret er antagelig noe midt i mellom.

Funfact: stadig mer forskning viser at det er spillernes egentrening som kan forklare forskjellene i ferdighetsnivået til spillerne. Altså forhold utenfor den norske eller andre lands utviklingsmodeller. Men sannsynligheten er stor for at vi kommer til å fortsette å se denne modellen som det mest avgjørende og ikke det daglige individuelle og kollektive arbeidet med unge spillere som tross ivrer etter å lære mer. På tross av hva mange trenere og kommentatorer hevder å mene. La oss ha fokus på deres læring, så kanskje lærer vi noe selv også. Vi som skal være voksne altså.

For de spesielt interesserte så ble denne artikkelen om forholdet mellom alderbestemt landslagsspill og spilletid i tippeligaen de siste 5 årene publisert i dag: http://idrottsforum.org/wp-content/uploads/2015/03/haulan-saether150331.pdf

lørdag 17. januar 2015

Når idrettsforskere blir misforstått - kan fotballtalenter virkelig trene for mye?

Fredag 16 januar presenterte TV2 sporten resultater fra et forskningsprosjekt som har fulgt et juniorlag i en tippeligaklubb med tanke på treningsbelastning både innenfor og utenfor egen klubb. Prosjektet kalt "veien til toppen" har hatt til hensikt å se nærmere på en vanskelig fase for mange av de beste spillerne i landet. Spillerne brukte derfor et akselerometer, (en avansert skritteller som måler vertikal bevegelse) i 3 ulike uker i løpet av den samme sesongen (ble brukt i alle timer de var våkne), i tillegg til at de svarte på et spørreskjema i starten og slutten av sesongen. Hovedfokuset er derfor på å forstå helhetssituasjonen til spilleren, ikke bare det som foregår på trening.

Hovedpoenget i nyhetsoppslaget har provosert mange: Fotballtalenter trener for mye. Reaksjonene har vært mange. Kan virkelig forskere gå ut å si noe så dumt. Fotballtalenter må da trene mye for å bli framtidens toppspillere, det trenes jo alt for lite bare se oppslagene om tippeligalagene!

Vel, vårt hovedpoeng med artikkelen som er publisert i Journal of sports science and medicine poengterer at spillerne i vår studie trener veldig mye i alle våre 3 målte uker i løpet av sesongen (mars, juni og oktober), hvor vi ikke fant signifikante forskjeller mellom ukene. Likevel finner vi at det var store variasjoner mellom treningene i intensitetsnivå mellom de ulike treningene. Altså at det foretas en justering av aktivitetsnivået slik at det totale aktivitetsnivpet blir likt mellom ukene. På direkte spørsmål svarte 60 % av spillerne i etterkant av sesongen at de opplevde at de hadde en høy både fysisk og psykisk belastning. Men 40 % av spillerne svarte at de mente at det var store variasjoner i belastningen i løpet av sesongen.

For å forklare våre resultater så poengterer vi at juniorspillere er i en vanskelig situasjon/konflikt i forhold til koblingen mellom skole og fotball. Vi vet at de fleste går idrettsfaglig retning på videregående skole, noe som gjør at de trener mye både på dagtid og på kveldstid. Forskning har i sterk grad dokumentert at forholdet mellom skole og idrett ofte er konfliktfylt hvor spilleren blir stående i et spenningsfelt, hvor begge aktørene ønsker å ha mest kontroll over spilleren. Vårt hovedpoeng er derfor at noen bør ha kontroll over totalbelastningen til spilleren. Hvis man ikke har oversikt over dette vil det for bli for mye lik belastning for spillerne, noe som kan hindre utviklingen til spilleren.

Disse poengene har tydeligvis ikke kommet godt nok fram i dette nyhetsoppslaget (selv om dette er tydelig i artikkelen). Noen av innspillene som har kommet i etterkant har handlet om kvalitet, man må da trene mye og det mentale er viktig.

  • Kvaliteten på treningen er åpenbart avgjørende. Og dette er jo også et av hovedpoengene i vårt studie. Dersom spillerne trener for mye likt så vil dette kunne gå ut over kvaliteten, men også omfanget av treningen. I tillegg så vil en liten variasjon i treningsinnholdet også begrense ferdighetsreportoaret til spilleren. Det er nok ikke veldig godt dokumentert at trenignsmengde vil overgå treningskvalitet. Men man må åpenbart trene mye, men spørsmålet er hvor mye.
  • Forskning viser at det er en sammenheng mellom treningsmengde og ferdigheter. Men forsknignen poengterer noen nyanser ifht dette. Man skiller mellom deliberate practise (organisert trening) og deliberate play (egentrening). Hvor man har behov for mye play som også tidlig i tenårene og så øker mengden practise etterhvert som man avslutter tenårene. Ødegaard blir ofte dratt fram som eksempelet som bekrefter at man må trene mye. Og ja absolutt, for det som kjennetegner han er at han trener mye play altså mye egentrening, noe som bekrefter forskning på dette forskningsfeltet internasjonalt. Så la spillerne trene mye egenorganisert hvor de kan regulere intensitet og mengde selv.
  • Vårt forskningsprosjekt har inkludert spørmål knyttet til også den mentale belastningen. Og spillerne svarer at denne belastningen er stor. Men man må huske på at man ikke kun kan se isolert på hva som foregår på trening for å forstå spillerne. Mange trenere snakker om 24 timers utøveren. Og ja da må vi inkludere at skole også selvfølgelig er belastende både fysiske og mentalt. Forholdet mellom trening og restitusjon er godt dokumentert og praktisert i idretten, og bør tas hensyn til i et spillerutviklingsperspektiv. 
Det er lett å påstå at mer trening vil være den beste løsningen for å øke ferdighetsnivået i norsk fotball. Men å påstå at dersom man bare trener mer så blir man bedre, er latterlig uten å ta hensyn til treningsgrunnlaget og de individuelle behovene til spillerne. Hvis man argumenterer for at det ikke eksisterer et tak for hvor mye fysisk trening man kan gjennomføre så blir det meningsløst å diskutere spillerutvikling med rot i virkeligheten.