onsdag 26. november 2014

Spillerutvikling er best lokalt!

Faximile: Firda

Diskusjonen har gått høylytt mellom Molde trener Tor Ole Skullerud og Odd Grenlands trener  Dag-Eilev Fagermo om hvem av Tippeligaklubbene som er best på spillerutvikling. Kjøpalag mot utvikling har vært en av framstillingene som mediene gladelig har sugd til seg som spennende motsetninger både på papir og i digitalt format. Andre har nyansert bildet å poengtert at det nok handler mer om utvikling mot videreutvikling. At begge disse klubbene har lyktes i sin spillerutvikling er åpenbar, selv om de har lyktes på ulike måter og ikke minst med ulike resultater. Molde har vært eksepsjonelle i sine kjøp av unge spillere (med klare tanker om spillertyper) hvor flesteparten har videreutviklet seg som stabile Tippeligaspillere, selv om de har nok spillere å ta av. Mens Odd Grenland har holdt på sin velkjente lokale profile for hele fylket, ikke veldig ulikt den tradisjonen som Rosenborg var så velkjent for på 90-tallet. At laget har kunnet vise til 11 lokale spillere er en meget sterk bragd i en tid hvor det kan være langt mellom de lokale spillerne blant Tippeligalagene.

Men tanken slår meg. Er det blant Tippeligaelagene at spillerutviklingen egentlig foregår? Eller snakker vi mer om videreutvikling. Norges fotballforbund har absolutt gitt mye av ansvaret for spillerutviklingen til toppklubbene, i tillegg til de aldersbestemte landslagene som skal være en læring- og erfaringsarena. Mange av toppklubbene tilbyr ikke aldersbestemt fotball for barn og de yngste ungdommene, (og etter min mening skal de heller ikke gjøre dette). De fleste av dem er derfor avhengig av at de lokale klubbene utvikler de yngste spillerne før de får ansvaret for å videreutvikle dem.

I midten av November var jeg invitert til en meget imponerende Miljøkonferanse i regi av Sogn- og Fjordane fotballkrets, som i løpet av en helg inviterte og forhåpentlig inspirerte både bredde og topptrenere til å utvikle enda flere spillere, og ikke minst skape enda mer glede, mestring og utvikling på fotballbanen uavhengig av både alder, ferdighets- og ambisjonsnivå. En utfordring som også ble reist i paneldebatten denne helgen var forholdet mellom toppklubb og breddeklubbene og hvordan disse klubbene bedre kan samhandle. Mens det sett i fra de lokale klubbene med Florø i spissen, var mangel på interaksjon mellom toppklubb og resten av klubbene i regionen, ble det fra toppklubben Sogndal ytret ønske om et sterkt samarbeid. Mangelen på beskrevet strategi og regional forankring ble framhevet fra breddeklubbene. Mens Sogndal bedyret at de skal jobbe tette på den fotballen i regionen, både med tanke på spiller- og trenerutvikling.

Slike utfordringer er nok ikke veldig spesiell for Sogn - og Fjordane fotballkrets (men de skal ha honnør for at de tilrettelegger for debatten). Slike samarbeidsutfordringer er en naturlig del av spillerutviklingen, hvor eierskap til spillere og forventinger om klubbytter og motytelser står sentralt i slike debatter. Men en ting er veldig klart på tross av uoverenstemmelser, de fleste i fotballfamilien ønsker å bidra til at norsk toppfotball og ikke minst landslagsfotball utvikler seg. Dette innebærer at de rundt de fleste toppklubbene er det et naturlig hierarki hvor de mindre klubbene "leverer" spillere til toppklubbene. Men det er likevel en fare for at toppklubbene tar dette hierarkiet for gitt og ikke alltid gir de motytelser som breddeklubbene setter så stor pris på. Toppklubbene må derfor være bevisst at de må beholde sine tette forbindelser til klubbene i regionen. Spillerutvikling er tross alt ferskvare, selv om man først høster fruktene av denne utviklingen fem til ti år senere.

Det er derfor avgjørende at norske toppklubber og bredde- (utviklings-) klubber er bevisst sin egen rolle i den norske spillerutviklingsmodellen og at de i størst mulig grad klarer å dra i samme retning. Klare og formidlede strategier og målsetninger bør derfor være kjent for alle parter som deltar i vår felles prosess for å utvikle framtidens toppspillere. Det er et ordtak som sier at man ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Dette er absolutt også tilfelle i fotballfamilien. Men det er likevel sånn at man må tore å knytte disse båndene. For uten disse båndene blir det veldig få ledd og en veldig kort lenke, som i veldig liten grad er konkurransedyktig ovenfor våre felles utfordringer.

tirsdag 16. september 2014

Norsk talentutvikling under lupen

 
Oppslagene har vært mange. Hvordan er egentlig ståa for norsk spillerutviking? Debatten har i midlertidig som vanlig vært preget av den grunnleggende todelingen innenfor norsk idrett. Sympatisørene for en elitedyrking basert på identifisering av de beste, mot en breddetanke hvor fokuset på mestring og egneutvikling i lys av lagkamerater og muligheter for alle.

For å ta det med en gang. Begge retningene har åpenbart viktige poeng som kan være avgjørende for utfallet av norsk talentutvikling. Og det er mye som tyder på at en retning noe i mellom disse ytterpunktene, vil være den mest opptimale måten å utvikle framtidens toppspillere og samtidig bidra til at mange barn og ungdom får en veldig spennende opplevelse som de tar med seg inn voksenlivet.

Men. Det er grunn til å ta for seg noen av de mange misforståelsene mellom disse retningene.

Statisk eller dynamisk talentforståelse
Disse retningene har en tendens til å forstå talent som noe statisk eller som noe dynamisk. Mens de eliteorienterte i større grad tenker at et talent er noe forutbestemt hvor de som er god i dag også kommer til å være de beste i framtiden, mens de breddeorienterte i større grad dysser ned talentene og er mer opptatt av at ferdigheter er noe som de fleste kan utvikle.

Utfordring: Forskning viser ikke sterk sammenheng mellom ferdigheter i ung alder og ferdigheter i voksen alder. Man kan derfor stå i fare for å miste mange talenter dersom man ikke er åpen for at ferdigheter kan utvikles. Fordelen for de utvalgte spillerne som blir satset på er at de får full oppmerksomhet og får tilgang til de beste trenings- og trenerresurrsene.
 
Treningsinnhold og mengde
Ettersom de eliteorienterte i hovedsak er opptatt av at de beste skal få muligheten til å utvikle seg har dette en tendens til å gå ut over de utøverne med svakere ferdigheter som ofte får lite oppmerksomhet. De breddeorienterte er i større grad opptatt av alle, kanskje noe på bekostning av både de svakeste og de sterkeste. Når det gjelder hva utøverne skal utvikle av ferdigheter så har de eliteorienterte en tendens til å fokusere på tidlig spesialisering, mens de breddeorienterte har nesten en avasjon mot dette, og er veldig opptatt av variasjon. 

Utfordring: Forskning har vist at man må skille mellom det man har kalt deliberate practise og deliberate play. Deliberate practise er systematisk, voksenstyrk aktivitet hvor trenerfeedback er sentralt, mens Deliberate play er lite systematisk, ikke voksenstyrt, mye omtalt som løkkefotball. Spillere som har nådd toppen har vist at de i barneår har drevet 20 % med deliberate practise og 80 % deliberate play, men at dette har snudd helt i slutten av tenårene (altså 80 % practise og 20 % play). De eliteorienterte viser stort fokus på å la spillerne trene mye, noe som åpenbart fører til at spillerne oppnår gode ferdigheter i ung alder.  
 
Trenerne (til hvem)
De eliteorienterte er opptatt av kompetente trenere også i barneidretten, mens breddeorienterte i stor grad er kjennetegnet av foreldretrenere. Det trenger i utgangspunktet ikke være noe misforhold mellom kompetanse og forledretreneren. Det åpenbare spørsmålet er hvilken kompetanse trenere i barneidretten er avhengig av. Det sentrale stikkordet er pedagogiske evner.

Utfordring: Fagutdannende trenere i barneidretten er totalt urealistisk rent økonomisk. Men behovet for komptanse i barnefotballen er åpenbar og bør også være avgjørende for foreldretrenerne. Mange av foreldretrenerne er dessverre også veldig opptatt av de beste spillerne på laget (ofte egne barn) og ser ikke spillerne med svakere ferdigheter. I en slik sammenhengen er kompetanse irrelevant, dersom ikke alle spillerne får utbytte av denne kompetansen.

Idrettens generelle nytteverdi
Når alt kommer til alt så handler det kanskje om hva som er idrettens grunnleggende oppdrag. Dersom idretten skal være en samfunnsaktør som er til for alle, men som også skal framheve viktige verdier som fellesskap, læring, likhet og fair play, så betyr dette at man skal gi alle muligheten uavhengig av talent og kortsiktige ambisjoner (på tvers av barrierer som økonomi, oppfølging og sosiale ressurser).

Utfordring: Det er vanskelig å legitimere dette samfunnsansvaret dersom man skal ekskludere spillere allerede fra barnealder. På den andre side må det være lov å stille krav til deltakerne og deres engasjement. Men disse kravene må stå i forhold til spillernes alder og ambisjoner.

Konklusjon
Ikke la misforstått snillisme bli bekreftet i breddeidretten, men la fokuset på ferdighetslæring i trygge omgivelser, hvor prøving og feiling står i fokus. Ikke la det antatte fokuset på tidlig utvelgelse bli bekreftet, men la alle spillere få utfordringer på grensen av det de klarer å prestere. Starter vi for alvorlig for tidlig vil mange av også de beste miste motivasjonen og mestringsfølelsen og falle fra, mens starter vi for sent vil mange ikke rekke å forbedre sine ferdigheter for å kunne nå toppen. 

torsdag 31. juli 2014

Kan toppspillerkarrierer gå i arv?

Koblingen har blitt påpekt før. Sammenhengen mellom tidligere toppspillere og deres sønner som også etablerer seg som toppspillere. Senest, NRK kommer med mange eksempler på at det er påfallende mange tidligere toppspillere som også har sønner som blir toppspillere eller i hvertfall viser et stort talent. Hvorfor denne sammmenhengen?

De fleste vil nok raskt komme opp med genetikk argumentet, noe også NRK får støttet for fra forskningshold. Men som samfunnsviter, hviler jeg meg heller mot de mer miljømessige faktorene som kan forklare denne sammenhengen (utfordringen om å forklare dette fenomenet på basis av et biologisk perspektiv er herved sendt). Når jeg har intervjuet unge fotballtalenter i ulike prosjektsammenhenger, nevner flere av dem betydningen av far, men ikke minst familien, hvor også mor og søsken står sentralt. Fra forskningen vet vi at oppfølging (ikke press) er vesentlig for å kunne utvikle seg som ung fotballspiller. At man da har en far som har vært i "gamet" kan åpenbart være en fordel med tanke på de mange utfordringer som møter disse spillerne i ungdomsårene. En slik åpenbar case er kunnskapen om hva som må til for å kunne nå et nasjonalt nivå som fotballspiller, eller kanskje ofte beroligelsen om at det er vanskelig å kunne forutsi hva som må til for å lykkes. Som mange av fedrene påpeker også i artikkelen til NRK så beskriver mange av dem at de ikke presser eller har krav og forventninger til sine sønner. Her er muligens noe av nøkkelen til suksessen?

Men hva så med den konkrete utviklingsmuligheten med en far som tidligere toppspiller? Talentutvikling handler som oftest om viktige identifisering og seleksjonsmekanismer. En "kjent" far som åpenbart har vist at han har vært en dyktig fotballspiller vil åpenbart føre til økt opperksomhet.  På den andre side vil dette også føre til potensielt store forventninger til prestasjoner på fotballbanen. Balansen mellom stort press og større oppmerksomhet på grunn av sitt etternavn kan derfor være hårfin. Enkelte håndterer dette presset på en god måte, antagelig ofte på grunn av i høy grad reflekterende både mødre eller fedre. Kan dette være nøkkel nummer to?

I et utviklingsperspektiv så konkurrerer spillerne mot seg selv og sin egen utviklingsprogresjon, ikke nødvendigvis verken motspillere, medspillere eller nettopp fotballfedre. Utvikling også i fotball handler om individuell utvikling, satt sammen i et godt kollektiv. Mye av denne utviklingen foregår sammen med både medspillere, motspillere og trenere. Men det som avgjør mulighetene til utvikling, er spillerens mulighet, ønske og innsats for å stadig ta små steg for å kunne utvikle seg som fotballspiller. Hvem av spillerne som oppnår den samme drømmen som sin fotballfar, er relativt usikkert. At det finnes mange eksempler på en sterk sammenheng mellom fotballfar og fotballsønn er helt klar. Men alt tatt i betraktning. I tippeligaen er det anslagsvis 320 spillere. I en sånn målestokk blir sammenhengen noe mer uklar. Denne sammenhengen er derfor kanskje ikke en avgjørende nøkkel i et spillerutviklingsperspektiv. Heldigvis kanskje. Hvor kjedelig hadde ikke det vært. At ferdigheter kan reproduseres. De fleste biologer ville da påpeke det åpenbare om at spilleren tross alt er et produkt av både mor og far. Det er kanskje nøkkel nummer tre? Men det får jeg komme tilbake til senere..

søndag 1. juni 2014

Ny bacheloroppgave: Hva tenker (forhenværende) fotballtalenter om hvorfor de ikke lyktes?

Amund R. Slapgård (2014)  Talent - En studie av tidligere juniorspillere i en tippeligaklubb. Bacheloroppgave i samfunns- og idrettsvitenskap, NTNU.


De fleste studer som ønsker å undersøke om hvorfor fotballtalenter lykkes tar utgangspunkt i de som lykkes og undersøker deres vei mot toppen. Man kan i midlertidig oppnå kunnskap om hva som skal til for å lykkes ved også å undersøke de som så ut til å kunne lykkes, men som likevel ikke nådde toppen. Når man skal undersøke hvorfor enkelte spillere ikke lykkes på tross av gode forutsetninger, kan man ha utallige tilnærminger til dette. Denne oppgaven har valgt en psykologisk tilnærming ved å fokusere på motivasjon og trener-utøver relasjonen.

Ved å intervjue 6 tidligere juniorspillere i en tippeligaklubb som i dag er i midten av 20-årene, fikk man svar på deres oppfattelse av situasjonen og hvilke forhold som påvirket deres utvikling på fotballbanen. Alle spillerne hadde foretatt et klubbskifte til tippeligaklubben.

Opplevelse av eget talent
Spillerne opplevde sine ferdigheter til å være blant de beste i sine årskull, og hvor også alle spillerne hadde vært tatt ut på ulike talentsamlinger i regi av klubb, krets eller forbund. Likevel opplevde de fleste av spillerne at deres ferdigheter ikke lenger var like dominerende i overgangen til juniorfotballen, ettersom forskjellene i ferdighetsnivå da var blitt mindre. Likevel var det enkelte spillere som skilte seg ut med markant sterkere ferdigheter enn andre, i følge spillerne, men de var ikke selv  i denne kategorien. Noen av spillerne beskriver dette fra å være en av de beste til å være en i mengden. Mens enkelte oppga stor konkurranse om egen spilleposisjon som en utfordring, på grunn av spillere med ekstrem ferdigheter (blant annet aldersbestemte landslagsspillere), oppga andre manglende spilletid på grunn av at klubben blant annet hentet inn nye spillere i spillergruppa.

Motivasjon og målsetninger
Spillerne hadde ulike målsetninger og ambisjoner som fotballspillere. Faktorer som trenerpåvirkning, et trangt nåløye og manglende mulighet til å utvikle sitt potensial ble nevnt av spillerne. I forhold til trenerpåvirkning så var manglende spilletid og tillit noe som reduserte motivasjonen til flere av spillerne. Liten grad av tilrettelegging og oppmerksomhet, gjorde at de fleste ikke taklet presset og skuffelsen av ikke å bli satset på. Enkelte vil i midlertidig kunne hevde at de beste spillerne er i stand til å luke ut disse negative tilbakemeldingene og jobbe videre for å nå målene sine. På den andre side pekte flere av spillerne på at de ikke hadde den gløden som skulle til for å bli en profesjonell spiller og hvor enkelte også hevdet at dette heller ikke var noe de hadde store ambisjoner om å bli. Det sentrale spørsmålet blir likevel, hva som kom først av høna og egget. Ble man mindre motivert til å gjøre jobben og utvikle seg videre på tross av mindre oppmerksomhet enn de beste, eller manglet de den grunnleggende motivasjonen til å utvikle seg og fikk heller ikke muligheten til å utvikle sine ferdigheter så mye som de kunne.

Avslutning
Mange av spillerne tok dette nederlaget med seg videre i sin fotballkarriere, en karriere de oppfattet som over, når de forlot tippeligaklubben. På mange måter er det lett å tenke at en potensiell karriere, står og faller på nettopp overgangen mellom junior til senior, og at toget går for de som ikke blir oppfattet som god nok i denne overgangen. Spillerne oppfattet at mye av forklaringen på denne avslutningen, kan forklares av manglende tillit fra treneren og dermed manglende mulighet til både å vise seg fram og utvikle seg optimalt. Dette er forhold som er en naturlig del av seleksjonsprosessen som foregår i denne avgjørende overgangen for unge fotballtalenter. Spørsmålet er likevel om disse historiene kunne vært annerledes dersom spillerne hadde fått mere tillit. Det er vel i midertidig forhold som peker mot at disse spillerne ikke hadde de største ambisjonene om en fotballkarriere, ut ifra egne utsagn. Fasiten får vi dessverre aldri. Men vi må fortsette å lete!

onsdag 21. mai 2014

Må fokuset i norsk barne- og ungdomsidrett være sort - hvit?

Eksempel på oppslag som bidrar til en noe sort-hvit framstilling.

Ja, takk, begge deler, sier Ole Brumm. Kan han ha rett? 


Spørsmålet er om hans tilnærming til vanskelig valg kan overføres til utviklingen av norsk barne- og ungdomsidrett. For debatten om innholdet og intensjonen med norsk barne- og ungdomsidrett, har en klar tendens til å bli veldig sort - hvit og med klare motsetninger. Disse to motsetningen går på om idretten er en lærings- og mestringsarena for alle som ønsker å være med, eller en arena for de flinke prestasjonsorienterte som har potensialet til å bli framtidens toppidrettsutøver. Standpunktet mange tar i denne diskusjonen danner grunnlag for vår forståelse av hva norsk barne- og ungdomsidrett skal være.

Frontene står steile mot hverandre. Hovedutfordringen for begge "leirene" kan i midlertidig være ordbruk. Disse debattene bærer preg av en masse ord og uttrykk som åpenbart ikke defineres helt likt og som kanskje ikke engang omhandler samme tema. Ord som talent, spesialisering, hospitering, differensiering, topping og spissing er velbrukte i denne sammenhengen. Men hva ligger egentlig i disse ordene? La oss se nærmere på disse:

Talent; det finnes mange definisjoner som på peker betydningen av spesifikke ferdigheter, på minimum nasjonalt nivå, men hvor sosiale rammefaktorer og sosialt miljø er avgjørende for utviklingen. Grovt sett skiller Ommundsen (2011) mellom det snevre og utvidede talentbegrepet, hvor man i det snevre har en gruppe talenter som er talenter, mens det utvidede peker på at dette avhenger av utviklingen til utøveren og er noe du kan være men som du også kan miste.
Forskningslitteraturen skiller her mellom selektering og identifisering. Selektering handler om å plukke ut de beste spillerne på et gitt tidspunkt (plukke spillere til en kamp), mens identifisering handler om å predikere hvilke spillere som har det største utviklingspotensialet i framtiden. Noe forenklet vil man kunne si at læringsorienterte vil ta utgangspunkt i det utvidede talentbegrepet, mens de prestasjonsorienterte vil ha fokus på det snevre talentbegrepet. Men dette trenger ikke alltid være tilfelle da de grovt sett ulike intensjonene kan være den samme men at veien til målet vurderes på ulike måter.

Spesialisering; mange tenker på at man kun kan drive med en idrett når man spesialiserer seg, mens andre fokuserer på at du da har tatt et valg om en primær idretts om man driver året rundt, men hvor man utenfor konkurransesesongen driver med andre aktiviteter/idretter. Når de fleste snakker om spesialisering, tenker de nok på at man bedriver en idrett og at trening foregår med liten grad av variasjon. Dette trenger ikke nødvendigvis være tilfelle da det kan være store forskjeller i innholdet på trening og variasjon i belastning både innenfor, men også mellom idretter.

Hospitering; blir kort oppsummert omtalt som at man spiller med utøvere som er eldre enn seg selv, for å få en mer optimal matching. Hospitering kan i midlertidig også foregå innenfor egen aldersgruppe, hvor man har tilhørighet til et 2. lag f.eks., men får muligheten til å prøve seg på 1. laget.

Differensiering; handler ofte om at man må skille mellom utøverne på samme lag for å la de få en mer optimal utfordring ut ifra deres ferdighetsnivå, sees ofte i sammenheng med hospitering. Hovedargumentet for å forta differensiering, at å skille utøverne etter ferdighetsnivå, hvor argumenter som kjedsomhet, ta de beste på alvor og mer alvor blant de beste, ofte er framtredende.

Topping; blir ofte assosiert med å spille med det beste laget ut ifra ferdighetsnivået til utøverne på et gitt tidspunkt (å toppe laget i en fotballturnering). Kan sees i sammenheng med bruken av ordet selektering, brukt i forskningslitteraturen. Topping av lag er en faktor som gir korttids gevinst, ved at man lar de antatt beste spillerne på et tidspunkt spille sammen, for å oppnå et så optimalt resultat som mulig. Utfordringen er at dette ofte medfører at man har et primært fokus på lagets prestasjoner og ikke vurderer i hvilken grad den individuelle utøveren forbedrer seg eller ikke.

Spissing; kan i mange sammenhenger sees i sammenheng med differensiering og spesialisering. Spissing handler ofte om å la de antatt beste utøverne må muligheten til å utvikle seg, uten at de svakeste utøverne skal holde de antatt beste utøverne igjen. Naturlig å se i sammenheng med topping av lag, men kan ha en noe lengre tidsaspekt, hvor man satser på enkelte spillere foran andre og kan dermed igjen sees i sammenheng med det snevre talentbegrepet, fordi kriteriene for å satse på enkelte foran andre baserer seg på den grunnleggende forskjellen mellom hvordan ferdigheter utvikles.

En slik oppsummering kan ofte forbigås med et skuldertrekk og hvor man stiller spørsmålet - hva så? Vel grunnlaget for hvordan vi forstår utvikling og hvordan ferdigheter kan vurderes og erverves ligger i vår forståelse av disse begrepene, som i stor grad henger sammen.

Skritt en mot å forstå hverandres utgangspunkt er å forstå hva den andre parten mener - FØR man foretar sine vurderinger og avfeier motpartens argumenter.

Min påstand er at disse to utgangspunktene ikke står så langt fra hverandre og at de kan integreres. Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg!

mandag 3. mars 2014

Eksperimentet - Hvor mange talenter kan være på banen samtidig?

Lørdag kveld 1 mars startet Vålerenga med hele 6 tenåringer i en treningskamp mot Ham Kam, som en del av oppladningen til Tippeligasesongen 2014. I sin refleksjon over utfallet av det trener Kjetil Rekdal kalte eksperimentet, hevder han at dette var et mislykket eksperiment. Videre hevder han at dette i midlertidig bedret seg når det ble foretatt innbytter hvor kun tre av tenåringsspillerne ble værende på banen. Rekdal oppsummerte dermed med at det å bruke så mange unge spillere på banen samtidig ikke vil være gunstig for prestasjonene på banen. Etter å ha lest biografien til Kjetil Rekdal (Mitt liv som I) vet jeg med stor grad av sikkerhet at Rekdal er såpass reflektert at han ikke konkluderer slik etter et enkelt eksperiment. At han i tillegg liker å komme med kontroversielle og provoserende ærlige utspill spesielt om unge spillere, er vel heller ikke noe som taler i mot dette.


Men likevel så stiller Rekdal et interessant spørsmål når han ønsker å gjennomføre et eksperiment for å finne ut hvor mange unge spillere som kan brukes på banen samtidig uten at dette går ut over prestasjonene på banen. Finnes det et eksakt antall, eller kan dette avhenge litt av lag og kontekst?


Bruken av unge spillere har ofte blitt forbundet med sjansespill, som med stor grad av sikkerhet vil spille negativt inn på de sportslige prestasjonene, altså resultatet på en enkelt kamp. Siden dette har blitt betraktet som en vedtatt "sannhet" har flere aktører innenfor fotballene som både nasjonale fotballforbund og det Europeiske fotballforbundet ønsket å legge til rette for at flere unge spillere skal få spilletid, ofte ved ulike typer incentiv eller reguleringer. De fleste slike tiltak har vist seg å ha begrenset påvirkning på toppklubbenes bruke av unge spillere. I Belgia ble innføringen av U21 regelen evaluert. Tiltaket gikk ut på at klubbene ble pålagt å ta med 3 spillere i hver spillertropp de plukket ut. Resultatet av tiltaket var at spillerne ble satt ubenyttet på innbytterbenken (Vaeyens mfl 2005). I Norge innførte fotballforbundet et incentiv system for å premiere de klubbene som i løpet av sesongen brukte flest unge spillere under 24 år, i tippeligasesongene 2009 og 2010. Dette tiltaket har etter det jeg vet ikke blitt evaluert, men det faktum at dette incentivet har vært fraværende de siste par Tippeligasesongene kan vel tolkes som at incentivet ikke fikk ønsket effekt.


Men hvis vi skulle ta eksperimentet til Rekdal på alvor, så er det en sentral faktor som må tas hensyn til for å kunne evaluere det potensielle utfallet. Det er åpenbart at 6 spillere ikke er 6 spillere. Disse spillernes generelle fotballerfaring, kamperfaring, spillerposisjon og deres personlighet er naturlig nok helt avgjørende i en slik analyse. En 19-årig Wayne Rooney, med 3 års erfaring fra Premier League kan selvfølgelig ikke sammenlignes med en 19-årig som debuterer i Tippeligaen og som tidligere kun har erfaring fra norsk 3 divisjon. Videre så vil disse spillernes spillerposisjon kunne påvirke, slik Andreassen og Wadel (1989) påpeker i sin flytsonemodell, hvor de viser til at forsvarsspiller i liten grad bør basere sitt spill på mye kreativitet, på grunn av de potensielle konsekvensene av å feile. Angrepsspillere derimot bør i mye større grad ha fokus på å være kreative fordi dette vil gjøre angrepsspillet mindre forutsigbart. Disse unge spillernes personlighet og personlige egenskaper slik som mental styrke, kan også være avgjørende. Måten man takler det å mislykkes, både ifht om du tør å prøve igjen innenfor en kamp eller i løpet av en kamprekke, kan være avgjørende for disse spillernes prestasjoner over tid.


Et annet åpenbart spørsmål for å evaluere det perfekte antall unge spillere på banen er i hvilken grad disse spillerne har spilt mye sammen tidligere, både internt mellom tenåringsspillerne, men også i forhold til de andre spillerne på banen. Det er naturlig at spillere som i liten grad har spilt sammen tidligere ikke vil være like samspilte som spillere som har mye erfaring sammen, uavhengig av om vi snakker om unge spillere eller ikke. Men det er selvfølgelig naturlig å anta at unge spillere har mindre erfaring enn eldre og da sannsynligvis mer erfarne spillere. I så måte kan Rekdal sitt eksperiment likeså bli betraktet som et eksperiment for å se i hvilken grad spillere som ikke kjenner hverandre er i stand til å samarbeide på en god måte, og ikke minst om det finnes en "perfekt" kombinasjon av erfarne og uerfarne spillere for best mulig resultat.


Så hva kan vi da konkludere med ut ifra Rekdals eksperiment? Finnes det et perfekt kombinasjon i forhold til bruken av unge uerfarne og eldre erfarne spillere? Svaret er vel nei. Men det er flere faktorer som påvirker dette antallet og det vil antagelig variere fra lag til lag og fra kamp til kamp. Drillo var i sin storhetstid kjent for å være en god coach på den måten at han alltid satte opp sitt eget lag ut ifra hvilket lag han møtte. Kanskje er dette tilfelle når det gjelder det optimale antallet unge spillere på banen samtidig.


Jeg håper Rekdal og andre trenere fortsetter å eksperimentere, men at evalueringen av utfallene av eksperimentene er noe mer nyanserte enn sammenligne 45 minutter med 6 tenåringsspillere mot 45 minutter med 3 tenåringsspillere på banen samtidig. Den som finner "svaret" vil antagelig ha en enorm fordel sammenlignet med sine motstandere. Så gjenstår det å se opp Tippeligaen 2014 blir et stort "eksperiment" - hvor mange unge spillere får muligheten.

Referanser:

Andreassen, K. S. og Wadel, C. (1989) Ledelse, teamarbeid og teamutvikling. Seek A/S: Flekkefjord.
Vaeyens, R., Coutts, A. og Philippaerts, R. M. (2005) Evaluation of the “under-21 rule”: Do young adult soccer players benifit? Journal of Sports Sciences, 23:1003-1012.