torsdag 31. juli 2014

Kan toppspillerkarrierer gå i arv?

Koblingen har blitt påpekt før. Sammenhengen mellom tidligere toppspillere og deres sønner som også etablerer seg som toppspillere. Senest, NRK kommer med mange eksempler på at det er påfallende mange tidligere toppspillere som også har sønner som blir toppspillere eller i hvertfall viser et stort talent. Hvorfor denne sammmenhengen?

De fleste vil nok raskt komme opp med genetikk argumentet, noe også NRK får støttet for fra forskningshold. Men som samfunnsviter, hviler jeg meg heller mot de mer miljømessige faktorene som kan forklare denne sammenhengen (utfordringen om å forklare dette fenomenet på basis av et biologisk perspektiv er herved sendt). Når jeg har intervjuet unge fotballtalenter i ulike prosjektsammenhenger, nevner flere av dem betydningen av far, men ikke minst familien, hvor også mor og søsken står sentralt. Fra forskningen vet vi at oppfølging (ikke press) er vesentlig for å kunne utvikle seg som ung fotballspiller. At man da har en far som har vært i "gamet" kan åpenbart være en fordel med tanke på de mange utfordringer som møter disse spillerne i ungdomsårene. En slik åpenbar case er kunnskapen om hva som må til for å kunne nå et nasjonalt nivå som fotballspiller, eller kanskje ofte beroligelsen om at det er vanskelig å kunne forutsi hva som må til for å lykkes. Som mange av fedrene påpeker også i artikkelen til NRK så beskriver mange av dem at de ikke presser eller har krav og forventninger til sine sønner. Her er muligens noe av nøkkelen til suksessen?

Men hva så med den konkrete utviklingsmuligheten med en far som tidligere toppspiller? Talentutvikling handler som oftest om viktige identifisering og seleksjonsmekanismer. En "kjent" far som åpenbart har vist at han har vært en dyktig fotballspiller vil åpenbart føre til økt opperksomhet.  På den andre side vil dette også føre til potensielt store forventninger til prestasjoner på fotballbanen. Balansen mellom stort press og større oppmerksomhet på grunn av sitt etternavn kan derfor være hårfin. Enkelte håndterer dette presset på en god måte, antagelig ofte på grunn av i høy grad reflekterende både mødre eller fedre. Kan dette være nøkkel nummer to?

I et utviklingsperspektiv så konkurrerer spillerne mot seg selv og sin egen utviklingsprogresjon, ikke nødvendigvis verken motspillere, medspillere eller nettopp fotballfedre. Utvikling også i fotball handler om individuell utvikling, satt sammen i et godt kollektiv. Mye av denne utviklingen foregår sammen med både medspillere, motspillere og trenere. Men det som avgjør mulighetene til utvikling, er spillerens mulighet, ønske og innsats for å stadig ta små steg for å kunne utvikle seg som fotballspiller. Hvem av spillerne som oppnår den samme drømmen som sin fotballfar, er relativt usikkert. At det finnes mange eksempler på en sterk sammenheng mellom fotballfar og fotballsønn er helt klar. Men alt tatt i betraktning. I tippeligaen er det anslagsvis 320 spillere. I en sånn målestokk blir sammenhengen noe mer uklar. Denne sammenhengen er derfor kanskje ikke en avgjørende nøkkel i et spillerutviklingsperspektiv. Heldigvis kanskje. Hvor kjedelig hadde ikke det vært. At ferdigheter kan reproduseres. De fleste biologer ville da påpeke det åpenbare om at spilleren tross alt er et produkt av både mor og far. Det er kanskje nøkkel nummer tre? Men det får jeg komme tilbake til senere..