Gå til hovedinnhold

Når idrettsforskere blir misforstått - kan fotballtalenter virkelig trene for mye?

Fredag 16 januar presenterte TV2 sporten resultater fra et forskningsprosjekt som har fulgt et juniorlag i en tippeligaklubb med tanke på treningsbelastning både innenfor og utenfor egen klubb. Prosjektet kalt "veien til toppen" har hatt til hensikt å se nærmere på en vanskelig fase for mange av de beste spillerne i landet. Spillerne brukte derfor et akselerometer, (en avansert skritteller som måler vertikal bevegelse) i 3 ulike uker i løpet av den samme sesongen (ble brukt i alle timer de var våkne), i tillegg til at de svarte på et spørreskjema i starten og slutten av sesongen. Hovedfokuset er derfor på å forstå helhetssituasjonen til spilleren, ikke bare det som foregår på trening.

Hovedpoenget i nyhetsoppslaget har provosert mange: Fotballtalenter trener for mye. Reaksjonene har vært mange. Kan virkelig forskere gå ut å si noe så dumt. Fotballtalenter må da trene mye for å bli framtidens toppspillere, det trenes jo alt for lite bare se oppslagene om tippeligalagene!

Vel, vårt hovedpoeng med artikkelen som er publisert i Journal of sports science and medicine poengterer at spillerne i vår studie trener veldig mye i alle våre 3 målte uker i løpet av sesongen (mars, juni og oktober), hvor vi ikke fant signifikante forskjeller mellom ukene. Likevel finner vi at det var store variasjoner mellom treningene i intensitetsnivå mellom de ulike treningene. Altså at det foretas en justering av aktivitetsnivået slik at det totale aktivitetsnivpet blir likt mellom ukene. På direkte spørsmål svarte 60 % av spillerne i etterkant av sesongen at de opplevde at de hadde en høy både fysisk og psykisk belastning. Men 40 % av spillerne svarte at de mente at det var store variasjoner i belastningen i løpet av sesongen.

For å forklare våre resultater så poengterer vi at juniorspillere er i en vanskelig situasjon/konflikt i forhold til koblingen mellom skole og fotball. Vi vet at de fleste går idrettsfaglig retning på videregående skole, noe som gjør at de trener mye både på dagtid og på kveldstid. Forskning har i sterk grad dokumentert at forholdet mellom skole og idrett ofte er konfliktfylt hvor spilleren blir stående i et spenningsfelt, hvor begge aktørene ønsker å ha mest kontroll over spilleren. Vårt hovedpoeng er derfor at noen bør ha kontroll over totalbelastningen til spilleren. Hvis man ikke har oversikt over dette vil det for bli for mye lik belastning for spillerne, noe som kan hindre utviklingen til spilleren.

Disse poengene har tydeligvis ikke kommet godt nok fram i dette nyhetsoppslaget (selv om dette er tydelig i artikkelen). Noen av innspillene som har kommet i etterkant har handlet om kvalitet, man må da trene mye og det mentale er viktig.

  • Kvaliteten på treningen er åpenbart avgjørende. Og dette er jo også et av hovedpoengene i vårt studie. Dersom spillerne trener for mye likt så vil dette kunne gå ut over kvaliteten, men også omfanget av treningen. I tillegg så vil en liten variasjon i treningsinnholdet også begrense ferdighetsreportoaret til spilleren. Det er nok ikke veldig godt dokumentert at trenignsmengde vil overgå treningskvalitet. Men man må åpenbart trene mye, men spørsmålet er hvor mye.
  • Forskning viser at det er en sammenheng mellom treningsmengde og ferdigheter. Men forsknignen poengterer noen nyanser ifht dette. Man skiller mellom deliberate practise (organisert trening) og deliberate play (egentrening). Hvor man har behov for mye play som også tidlig i tenårene og så øker mengden practise etterhvert som man avslutter tenårene. Ødegaard blir ofte dratt fram som eksempelet som bekrefter at man må trene mye. Og ja absolutt, for det som kjennetegner han er at han trener mye play altså mye egentrening, noe som bekrefter forskning på dette forskningsfeltet internasjonalt. Så la spillerne trene mye egenorganisert hvor de kan regulere intensitet og mengde selv.
  • Vårt forskningsprosjekt har inkludert spørmål knyttet til også den mentale belastningen. Og spillerne svarer at denne belastningen er stor. Men man må huske på at man ikke kun kan se isolert på hva som foregår på trening for å forstå spillerne. Mange trenere snakker om 24 timers utøveren. Og ja da må vi inkludere at skole også selvfølgelig er belastende både fysiske og mentalt. Forholdet mellom trening og restitusjon er godt dokumentert og praktisert i idretten, og bør tas hensyn til i et spillerutviklingsperspektiv. 
Det er lett å påstå at mer trening vil være den beste løsningen for å øke ferdighetsnivået i norsk fotball. Men å påstå at dersom man bare trener mer så blir man bedre, er latterlig uten å ta hensyn til treningsgrunnlaget og de individuelle behovene til spillerne. Hvis man argumenterer for at det ikke eksisterer et tak for hvor mye fysisk trening man kan gjennomføre så blir det meningsløst å diskutere spillerutvikling med rot i virkeligheten.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

8 år som blogger - 100.000 lesere (samlet for hele perioden vel og merke..)

Den 2. mai 2010 startet jeg bloggen Norske fotballtalenter - veien til toppfotballen, en blogg som hadde til hensikt å skrive om nettopp norske fotballtalenter og deres vei mot en potensiell profesjonell fotballkarriere. Fascinasjonene for fotballtalentene er enorm, (på lik linje med de fleste som definert som unge talenter) og kan nok lett knyttes til en nysgjerrighet til om (ofte det lokale) talentet slår ut i full blomst og potensialet til spilleren ikke bare blir et uforløst potensial, som for de fleste talenter.

Forklaringene rundt hvorfor enkelte spillere lykkes og hvorfor (ofte) de største talentene ikke lykkes, er komplisert og kan forklare mye av fascinasjonen for talentene, ettersom forskningen innenfor talentutvikling i liten grad har klart å beskrive en tydelig "vei" mot å bli en profesjonell fotballspiller. Spillernes vei mot målet er ofte ganske ulik, selv om man ser noen likhetstrekk som at de har trent mye, hatt dyktige trenere og taklet/ kommet gjennom den v…

Import av benkeslitere - krise for norske talenter?

Faximile Bergens Tidene, 27 mars 2018

Debattene er til stadig tilbakevendende. Hvor mange utenlandske spillere bør være en del av norsk toppfotball, for å øke kvaliteten, men ikke ødelegge utviklingsmuligheten til de unge norske spillerne?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt (om i hele tatt reel?) konkurranse. I 2015 fant jeg sammen med handelshøgskole professor Harry Arne Solberg svaret som både gleder og bekymrer. Med utgangspunkt i Tippeligasesongene 2009-2012, så vi på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og nettopp bruk av spillere under 20 år.

Resultatene viste at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid, på tross av at de ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i…

Fokus på fotballtalentene i mediene - et overdrevet fokus?

I dagens VG kunne man lese at Erland Johnsen, aldersbestemt landslagstrener for G17, er bekymret for norske fotballtalenters voldsomme medieeksponering. Bekymringene er i midlertid ikke nye, men kommer kanskje som en respons på at Johnsen sine spillere har fått økt oppmerksomhet ettersom de som et av få årskull gjennom tidene har klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill. Hans bekymringer blir vel heller ikke mindre av å se sin tidligere elev Martin Ødegaard sin eksponering i media.

Et dilemma som Johnsen drar opp som kanskje er noe nytt, er at norske toppklubber ikke ønsker at 17 årige spillere skal dra på aldersbestemt landslagssamling, men i stedet være tilgjengelig for klubbens A-lag. Det må vel kunne sies at Eliteserien ikke er fullstappet av 17 åringer med mye spilletid, men en økende trend kan være bekymringsverdig. 17-åringer i Eliteserien er vel og skal være unntaket.

Han poengterer at når han besøker andre land så er de mer beskyttende ovenfor spillerne, og legger inn et …